KONGE!!

02.02.15 - Silje

KONGE!!

Hva er det som får Kari til å banne som en bryggesjauer og Silje til å nesten pisse i buksa av startnerver? NM stafetten såklart!og GULL ble det!

Jeg våknet tidlilg søndag morgen. Kroppen ville ikke sove mer, den var i kampmodus. Og etter en natt full av drømmer om staver som knakk, klappet på skuldra som aldri kom, monstersyra fra første meter og jaktende lag som akkurat greide å slå meg på målstreken var det kanskje like greit... For oss søstrene har det lenge vært en drøm å kunne ta "hjem" gullet til Oppdal sammen. Vi har alltid trent sammen, og etterhvert har vi jo blitt ganske gode!Gode nok til å kunne utfordre Oslolaget Heming og Meråkerlaget Varden i kampen om gullet. Men da måtte alt klaffe.

Startskuddet gikk, og Astrid var førstemann i ilden. Førsteetappe er alltid ett pes. Feltet durte i vei i sprint tempo, og etterhvert fikk supersprinterne Kathrine Harsem (Varden) og Kari Vikhagen Geitnes (Som bør få gå VM sprinten for Norge etter å ha infridd kvalifiseringskravene gang på gang) en luke nedover til oss...OG til Heming! For pga av frafall i troppen til flere av de sterkeste utfordrenre var det to lag som skilte seg ut som favoritter- Heming og Oppdal! Astrid fikk en liten luke ned til Marte Monrad-Hansen, men Marte er en type som aldri gir seg, og inn til veksling skillte det bare 5 små sekunder. 

Nå var det Kari sin tur. Med god kjennskap til steierkreftene til Tuva Toftdahl Staver var hun lite keen på at hun skulle få sjansen til å bite seg fast. Hun hadde en bra dag, og tok stadig innpå de to lagene forran. Opp den siste bakken gikk hun jaggu ifra Varden også,som hittil hadde ledet, og kom inn til ledelse!

I skrekkblandet fryd fikk jeg klapset på skuldra, og hørte idet jeg tok til på den første bakken at Astrid Jacobsen gikk ut 29 sekunder bak. Etter å ha gått gjennom utallige senarioer i hodet på forhånd visste jeg at det eneste som kunne funke nå var å "ikkje få panikk", og nå var jeg faktisk ganske rolig. Den første sekunderingen jeg fikk med meg gjennom jubelbruset rundt løypa var etter ca 3 km, "15 sekundet ned til Jacobsen"! da var jeg jo allerede over halveis, og hadde gjort unna det meste av stigningene. Hedigvis, for det var ikke en strålende dag i løypa, og låra hadde begynt å si fra at de helst ikke ville gå så fort lenger. Bakken ned til stadion gikk unna ganske fort, og der var det stemning! Det var deilig og høre alle som ropte på Oppdal, men samtidig skummelt også...det var bare meg som kunne ødelegge dette nå. De to andre hadde gort jobben og jeg ville så gjerne greie det! men nå var Jacobsen så nære at jeg nesten følte pusten hennes i nakken og den siste bratte bakken ble seig. Jeg kjente meg som en liten mus som prøvde å pile bortover mens katta bak bare flirte og holdt meg i halen..På toppen av bakken snudde jeg meg for første gang i løpet og så at luka var stor nok, kjente at jeg hadde nok krefter til å holde inn. Aldri har jeg vært så glad for å kunne krysse målstreken som akkurat da...VI GREIDE DET!!!!

I etterkant fikk jeg høre at spenningen var til å ta og føle på, Kari- som sikkert har gått ti år uten ett eneste banneord hadde prata som en bryggesjauer der hun stod med nrk på slep, og i målomrdet trilla gledestårene fra alle sammen. Heming jentene som er veldig gode venner heia nesten like mye på oss som på sitt eget lag, og det var ingen sure miner i måområdet, til tross for at Jacobsens fantastiske innhenting akkurat ikke hadde holdt mål!

Jammen fikk vi ikke hilse på Kong Harald Rex og!

Til sist er det bare å takke alle som heia på oss, på stadion eller forran tv, sponsorer og andre støttespillere som har hatt trua på oss selv om det til tider har gått trægt med en eller fere av oss, og til mamma og pappa for evig støtte og gode gener ;)

 

-S

Foto: TERJE BENDIKSBY, NTB SCANPIX

 

 

Kommentarer (0)

Legg inn kommentar

Du kommenterer som gjest