Tour de Slagmark

14.01.16 - Kari

Tour de Slagmark

10 dager og 8 renn er gjennomført. Det var godt å komme hjem, selv om om det har vært 10 råe dager!

Før jeg reiste på Tour de Ski, som jeg aldri har vært med på før, var jeg vedig usikker på hva jeg hadde i vente. Tre skirenn på tre dager har jeg greid før, og selv da kjenner man seg litt småmør i muskulaturen på siste dagen. Men nå skulle det bare fortsette og fortsette og fortsette med samme kjøret i mange dager. 

Det ble aldri sånn at jeg tenkte på hvor mye jeg hadde igjen. Når man har et nytt skirenn å forberede seg til hver dag glemmer man litt tid, sted, rom. Og sånn går no dagan...

Det jeg hadde minst kontroll på var bagen. Etter første døgn på hotellet i Lenzerheide så det ut som en slagmark, og jeg visste verken hvor jeg hadde skisko eller undertøy. Det ble heller ikke ble bedre med dagene som gikk. Vi pakket, pakket ut, pakket, pakket ut, og hadde jeg noe rent igjen var det hvertfall blitt godt influert av de skitne klærne.
I løpet av touren forflyttet vi oss rundt på 4 hoteller med ca 15t kjøring i mellom stedene. Men standardern var bra, og reisetiden ble slått ihjel med god stemning og god musikk på øret.

Formen har ikke vært så bra som jeg hadde håpet på under touren. Kroppen har føltes litt daff, og jeg har ikke hatt noen god følelse når jeg har gått konkurransene. Men samtidig er dette min første sesong hvor jeg plukker verdenscup poeng på distanse, så den objektive og den subjektive følelsen er litt splittet der. Det er veldig stas å få gå sammen med verdens beste skiløpere, og har du ikke en god dag eller gode ski raser du raskt nedover på listen. 

Det var først etter Toblach jeg for alvor begynte å kjenne kjøret. Etter vi hadde dunket gjennom 5km skøyting var det en rask lusnj på hotellet før vi kjørte 3t for å komme oss til Val Di Fiemme. Jeg kjente kroppen jobbet for å reparere alle "skadene", og når jeg våknet til et nytt skirenn dagen etter var det en liten konflikt med kropp og sinn. På dette tidspunktet var det ikke skirenn som fristet mest, og den energien som var igjen måtte jeg spare så mye som mulig på. Skulle jeg greie å gjennomføre de 10km som sto på dagens program kunne jeg ikke sløse krefter med lang oppvarming, så den gikk nesten helt ut, og når jeg sto på startstreken noen minutter senere, ønsket jeg intenst at det startskuddet kunne treffe meg så jeg bare kunne legge meg ned å slappe av litt. Men man greier mer enn man tror, og jeg greide å komme meg til mål til en plassering jeg var ganske fornøyd med.

Bare én dag igjen, men som ryktene sier var det også den verste. Egil og Roar lurte på om jeg ville bli med på en kjøretur kvelden i forvegen for å se hvordan bakken var. Jeg konkluderte ganske raskt med at jeg heller ville være uvitende og godtroende om at det ikke kunne være  ille, og heller lade opp så mye som mulig på hotellet.
Det er jeg også glad for at jeg gjorde for jeg sov godt den natta, og det hadde jeg nok ikke gjort om jeg visste hva som ventet meg dagen etter.
Noe så jævelig har jeg ikke opplevd mange ganger i livet. Etappen får en grei innledning med lett terreng fram til bakken. Jeg fikk vite at drikkestasjonen skulle være noen få hundre meter før bunn av bakken så jeg kunne begynne å forberede meg mentalt på hva som kom rundt neste sving. Det er ikke ofte jeg ikke liker synet av kjent-folk, men Odd var den siste personen jeg ønsket å se, der han sto og lokket med en drikkeflaske ca 6km ut i løpet. Nå skulle den berømte bakken begynne.

I begynnelsen gikk det greit. Det var mye bedre enn jeg fryktet, men troen om at bakken ikke var så brutal som folkemunnet skulle ha det til, snudde fort. Første heng kom, og der jeg hadde bestemt meg for å padle greide jeg nesten ikke å få skia til å gli på kjerringdansen engang. Jeg så meget svart på livet i disse peridodene, og at folk kunne ha nytelse av å se på denne torturen var rett og slett sadistisk. Det var kanskje mest av alt en mental tortur å karre seg oppover. Jeg har aldri gått et skirenn der jeg ikke har visst hvordan jeg skal ta til for å i det hele tatt komme meg fremover. Å greie å komme meg opp til mål føltes nesten umulig. Men man vet det går, og det var bare å ta ett heng av gangen, parti for parti oppover. Til slutt så jeg den røde buen som symboiserte "snart mål", som jeg hadde skuet etter en stund. Jeg trodde jeg skulle gledet meg mer over å se den, men tankene i dette øyeblikket rettet heller mot "oi... er det så langt igjen?!". Men det var vanvittig mange folk som heiet meg helt oppover til jeg så skoa mine gli forbi den rød streken - ja for blikket var festet godt ned i bakken. I tunnellsynet navigerte jeg meg fram på en ledig stripe jeg kunne gli gjennom, og et territorium jeg kunne slå meg ned på. Nå følte jeg meg død, og jeg bare døde mer og mer. All mangel på oksygen skulle plutselig taes igjen, og jeg følte at O2 underskuddet var så kraftig at det indre kretsløpet tok slutt. Men etter noen minutter på bakken greide jeg å karre meg på beina, og jeg hadde overlevd min første tour...

Da var det et skikkelig høydepunkt å få komme hjem til Norge og kunne lene seg godt tilbake med beina høyt, og konsumere en stor popcorn og Coca Cola på kino, mens Star Wars kjørte full underholdning på lerettet.

Kommentarer (0)

Legg inn kommentar

Du kommenterer som gjest