FRIHET

08.05.14 - Kari

Jotunheimen

Etter et drøyt år med sofasliting har jeg endelig fått begynt å jobbe meg tilbake. Og forrige helg var jeg mer enn klar for å komme meg til fjells, og få oppleve norsk natur på sitt beste! Så jeg og to kompiser, Erland og Håkon, pakket turutstyret og satte oss i bilen, klar til å møte sol, ski og en opplevelse du bare kan drømme om.

Fredag ettermiddag kjørte vi inn til jotunheimein, etter et kjapt planleggingsmøtet som endte med at vi bare skulle ta alt på sparket. Det endte med at vi slo opp teltet 100m fra Spiterstulen (1104moh) - for vi skulle ligge i telt. Der fikk vi benytte oss av vann og tørking, som jo kan være ganske digg om det ikke er tørkevær ute. Vi fikk slått opp telt, kastet i oss litt mat, og krøp ganske raskt til køys, da klokken begynte å nærme seg elleve.
Når alle var kommet i "hus" ble det plutselig merkbart hvor "stort" teltet var. Med Erland og Håkon sine 5cm tykke dun-liggeunderlag følte jeg meg plutselig litt overkjørt der i teltet med mitt lille, akkurat passe store Neoair Xtherm liggeunderlag (vertikal.no). Teltet kollapset nesten, og det som skulle være en natt i et romslig telt med pusterom og plass til å snu seg på, ble en natt i skje og et intimt møte med en innerduk som nesten kvalte oss. Så kort oppsummert: hardt presset inn i teltduken som hadde pakket seg rundt oss alle sammen ble det lite søvn denne natta.

Lørdag morgen våknet vi til rypesang. Åh så fantastisk! Alt fra nattens irritasjon og frustrasjon i teltet var glemt. klokken var 05.00 - helt perfekt, tenkte vi! Da kan vi bare pakke sekkene å komme oss ut på tur. Vi skulle bare inn å få oss litt varmt vann og sjekke værmeldingen før dagens tur kunne komme i gang. Men til vår store overraskelse var spiterstulen lukket å låst. "hæ?, åpner det ikke før 07.00??" Dermed satte vi oss inn i tørkerommet, nøt en god frokost havregryn med kaldt vann, og spente på oss skiene ikke alt fort lenge etterpå. Dagens mål var Galdhøpiggen (2469moh).
Været så ut som det skulle klarne litt opp. Men det blåste ganske greit nede ved spiterstulen, og sikten var ustabil - men det kom til å klarne opp, var vår teori.

Da vi hadde klatret de første nesten 800 høydemeterne, og nærmet oss den første ryggen mot Galdhøpiggen, begynte været å ta skikkelig. I kastene kunne man ikke se 3meter forran seg, men heldigvis varte de som regel bare halvminuttet opp mot minuttet før man kunne se litt mer igjen i noen sekkunder, før det blåste til igjen. Jeg og Erland som til nå hadde gått på ski, måtte ta av oss dem, og legge dem under noen steiner og fortsette turen til fots. Føret var isete, og i så mye motvind var det håpløst å karre seg videre oppover med dem på beina. Håkon - som kun hadde halv-feller - hadde gått med skia på sekken hele vegen, men nå ble vinden så sterk at det ble vanskelig å fortte uten å legge dem fra seg. Skia ble som seil, og når vinden tok tak blåste han nesten over ende.
Vi tok stavene og gikk turen videre på beina.

Flere ganger måtte vi stoppe for å stå i mot vinden som flere ganger var oppe i 20m/s, men når vi fikk litt sikt, kunne vi se neste "T" merke og loset oss inn på den. Vi tok inn kompasskurs for å forsikre oss om at vi ikke skulle gå oss på stup. Selvfølgelig vurderte vi hele vegen om vi burde snu, men alle tre følte seg trygge og syntes det var spennede med ruskete vær på en luftig topp. Været må være "endten/eller" skal det bli en skikkelig opplevelse, ble konklusjonen. Og alle var varme og hadde gode klær.

Etter noen friske besteget høydemeter, kunne vi skimte en hytte noen få meter forran oss. TOPPEN! 
Det var så rått å vite at man hadde kommet opp. Og selv om vi ikke så en dritt rundt oss av andre topper, kunne vi av og til skimte sola gjennom skydekket. Håkon og Erland hadde allerede vært oppå toppen tidligere en gang, og vet dermed hvordan Galdhøpiggen tar seg ut i skyfri himmel og god utsikt. Jeg derimot, har fortsatt en slik tur til gode.

Etter å ha spist matpakka, som egentlig var blitt snøballer med en gang vi åpnet den, begynte vi vandringen nedover igjen. Å hoi, så mye raskere det gikk enn oppover, og det føltes som om vi var nede ved skia på et blunk.
Vi smatt på oss skiene, og svingte oss ned til teltet og Spitersulen. Alle tre var i ekstase over at vi hadde nådd toppen, og var enige om at dette var en av de råsete turene vi hadde vært på.

Samme kveld dro Erland hjem, mens jeg og Håkon ville henge igjen en dag til for å få med en tur til søndagen. Lørdagskvelden brukte vi til det som er noe av det beste med å være på hytter i fjellet, å spille kort, ta badstu (litt luksus ble det etter turen) sammen med mennesker som søker den samme frihet og opplevelsen som deg. Nye bekjentskaper er alltid gøy!
Denne natta var også en drøm. Vi hadde pusterom over hodet, og plass til å rulle oss over fra høyre til venstre skulder. Åh, vi sov så godt! Søndag morgen var det igjen rypesang, og klokka viste 05.30.

Kvelden før hadde vi bestemt oss for å ta Loftet (2170 moh), og hadde pakket alt klart i bilen. Vi slo sammen telt og tok med de siste restene fra leiren, og satte oss i bilen mot helgas siste mål. I dag snakker vi SOL og 4-6m/s.
Vi fikk en drømmetur med en fanstastisk tur opp. Denne gangen møtte vi også andre som var ute, og slo av en prat med de vi møtte på toppen. Vi fikk en skikkelig fin nedkjøring fra toppen, mens de siste høydemeterne ned igjen var ganske isete.
Vi satte oss ned i sola, og nøt det siste D-vitamin inntaket før vi satte kursen hjemover.

Ettersom jeg bare hadde vært på topptur to ganger før, fikk jeg en bratt lærekurve denne helga, og det var deilig å få denne siste dagen med gode kjøreforhold. Det ble en optimal helg med en "FRESK"  og en DEILIG tur! Både pose og sekk!! :D vi var storfornøyde!

P.S: På turen brukte jeg alt av utryr og klær fra Vertikal.
OR Maximus jakke
OR Valhalla pants
Midlayer: OR Hybrid Hoody
Liggeunderlag fra Vertikal: Neoair Xtherm
Vertikal: Low Alpine sekk
OR Sensor dry pocket, beskytter mobilen, og holder den tørr.
OR Mesh Ditty sacks, holder orden, og innholdet tørker.

Kommentarer (0)

Legg inn kommentar

Du kommenterer som gjest